LESERBREV

Tore R. Jørgensen: Boikott mot fred (11.11.09, 15:45)

At norsk politisk venstreside er motstander av Israel er ingen overraskelse. De er stort sett også motstandere av "den internasjonale kapitalismen" og USA-imperialismen.

For min del anser jeg at staten Israels hovedmotstanderne i Midt-Østen er konservative islamister. De har varierende styrke i omkringliggende land. De vil fjerne Israel fra kartet. Dessuten er ekstreme jøder en trussel både mot sine egne og mot palestinere. Palestinerne i området er generelt et offer i denne striden. De (mis)brukes av omkringliggende land som vil ha Israel fjernet fra kartet, og de (mis)brukes bl.a. av norske venstreradikale i deres kamp mot USA og den internasjonale kapitalismen. I følge debatten på Universitetsavisa synes de også å se på den rike jødiske lobbyen i USA (en del av den internasjonale kapitalismen) og den velorganiserte verdensomspennende støtten til Israel som utilbørlig/bemerkelsesverdig. Det er ikke rart noen forstår dette som antisemitisme.

Jeg synes det er tragisk at både jøder og palestinere i området blir skadelidende av krigen. Den svake part i en krig får alltid de største tap. Spesielt er det tragisk at stadig nye barn og unge vokser opp med krig. Når begge parter aksepterer fred kan den kanskje utvikles. Det vil ta tid, slik det tok tid å få et rimelig samarbeid mellom Japan, Tyskland og deres motstandere etter siste verdenskrig. Vi strever fremdeles med vårt eget oppgjør etter krigen (tyskerbarn- og kvinner, profitører, Frontkjempere, etc.). Også motstandfolk ble rammet av problemer etter krigen. En israelsk venn av meg begikk selvmord i ettervirkningen av krigen i 1967.

Fredens sak i området er neppe tjent med at NTNU og andre universitet gjør seg til oppskytingsramper for symbolske raketter mot Israel eller Israelske institusjoner. Gjensidige provokasjoner er det nok av i området. En eller annen form for uttrykk for standpunkt i striden bør eventuelt baseres på bredere analyser enn den de norske venstreradikale leverer. Fra tidligere år husker jeg godt at den samme politiske retningen støttet verre regimer enn både Hammas og Israel. ”Den væpna revolusjonen” var man også forberedt på.

Vel, det er klarlagt at næringslivsrepresentant og SV-tilhenger Jon Øystein Eriksen tok initiativ til styrebehandling av boikottforslaget. Jeg synes han skulle ha brukt sitt politiske engasjement i partiet uten å dra politikken inn i NTNUs styre. Det er neppe derfor han representerer norsk næringsliv. Motivet som jeg etterlyste tidligere, er det imidlertid ikke redegjort for.

PS: Jeg diskuterte også disse spørsmålene i U-avisa i 2006 med flere av de 34 underskriverne av boikott.