EU og vi (17.11.09, 07:53)

Mandag ble utkastet til en handlingsplan for EU-forskning lagt fram for NTNUs dekaner. Der fikk de vite at NTNU deltar i mange søknader, men har lavere tilslagsprosent på sine prosjektsøknader enn både UiB og UiO.

Det er voldsomme dimensjoner over EUs 7. rammeprogram – eller 7RP i dagligtale: Med et budsjett på femti milliarder euro, eller nærmere 450 milliarder kroner, er dette verdens største forskningsprogram. Det er også et svært krevende forskningsprogram, all den stund industrien er tungt inne. Det er i stor grad et anvendt forskningsprogram om passer bedre med profilen til instituttsektoren og det legges betydelig vekt på industrielle interesser og forskningsbehov. Dermed settes søkerne på ekstra tøffe krav. Dette kjennes uvant for mange universiteter.

Når man studerer statistikken over innvilgede søknader, er det lite lystig lesning for NTNU. Den viser at andelen innvilgede søknader hvor NTNU-forskere er med på laget, er på 15 prosent. De tilsvarende tallene for Universitetet i Bergen er på 28 prosent, for Universitetet i Oslo 21 prosent.

Søkes i konsortier
Det søkes som regel i konsortier, hvor minste antall partnere per søknad er tre deltakere fra tre forskjelling EU-land eller assosierte land, mens snittet ligger på omkring 10. Hver søknad har en prosjektkoordinator. I de tilfeller der NTNU er koordinator kommer vi enda dårligere ut, med en tilslagsprosent på 7.

Et nærmere studium av tallene viser at NTNU ikke nødvendigvis kommer så dårlig ut når det gjelder det absolutte antall innvilgede søknader – men vi legger inn langt flere søknader enn de andre norske universitetene. Men flere søknader gir ikke særlig uttelling i form av flere innvilgede prosjekt.

Mange søknader framstår som gode anslag: Det handler i stor grad om å få det søknadstekniske til å sitte. Her er mye nytt i forhold til 7RP, og forskjellig fra søknader til Forskningsrådet.

Forskningen holder høy kvalitet, men…
I notatet til dekanene konkluderes med at kvaliteten på søknadene ikke er god nok, verken på dem man deltar i eller er koordinator for. Kvaliteten på selve forskningen skårer gjennomgående høyt, men man er ikke gode nok når det gjelder å peke på relevansen av forskningen både i forhold til utlysning og den samfunnsmessige betydningen for Europa

Dels skyldes det at man deltar i for mange søknader. Mange miljøer lar seg friste til å søke selv om de vet sjansen til å nå opp er liten. Når noen velger å søke likevel, er det fordi man forventer å skaffe seg kunnskap og kompetanse gjennom søknadsprosessen.

En annen årsak er at seniorprofessorer ikke har kapasitet til å gå tungt inn i søknadsskrivingen, men i stedet overlager jobben til yngre og mindre erfarne forskere. Man ser dessuten at i mange tilfeller at de mest relevante fagmiljøene velger å ikke engasjere seg.tungt nok i EU-forskningen. Her er det ofte snakk om forskergrupper som allerede er involvert i mange prosjekter og programmer og som ikke kan levere mer enn det de allerede har forpliktet seg til.

<Velg partner med omhu
: En forutseting for å lykkes er at man søker sammen med gode samarbeidspartnere med relevant erfaring. I enkelte tilfeller er miljøene ikke nøye nok når det gjelder sammensetning av konsortiene de inngår i. NTNU-miljøene bør bli flinkere på å velge de riktige samarbeidspartnerne: Velge seg de ”riktige” forskningsvennene.

Man bør dessuten bli dyktigere på å treffe riktig i forhold til hva som etterspørres i utlysningene.

Den norske kontingenten til 7RP er f eks på 9 milliarder kroner, noe som tilsvarer en fjerdedel av Forskningsrådets samlede midler. Om NTNU skal komme i posisjon hvor man får tilgang på en del av disse EU-midlene, må noe gjøres. Det kanskje viktigste tiltaket er å styrke de aktuelle søknadsmiljøene med forskere som er dedikert søknadsskriving, antyder notatet til dekanene.

Av Tore Oksholen