|
LESERBREV NTNU og Israels moderne historie
(26.11.09, 22:50)
”Hadde jeg vært til stede ved skapelsen, ville jeg gitt noen nyttige hint om en bedre måte å innrette universet på”. Den spanske kong Alfons X hadde klare oppfatninger om hvem som stilte med de beste kvalifikasjoner i så måte. I dag smiler vi overbærende over hans arroganse: Hva visste vel han om universet?
Noe overbærende smil i etterkant av NTNU’s idé om boikott av Israel, er for tiden knapt å finne. Nå ble kongen aldri glemt for sitt bedre vitende, men i likhet med han har NTNU øyensynlig utsatt seg selv for det samme. Pensjonert forsker og lærer ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, Oddbjørn Evenshaug, skrev følgende på Vårt Lands verdidebatt.no: ”Et boikottvedtak ville vært det reneste galematias av et universitet med respekt for seg selv som en akademisk institusjon.” Det lyder da også rett så skremmende at et universitet i utgangspunktet kan fremme forslag om å boikotte et land som er omkranset av mer eller mindre fiendtlige araberstater. I tillegg er Israel det eneste velfungerende demokrati i Midtøsten. En trenger vel ikke å fortelle NTNU’erne hvilken rang de israelske universiteter innehar på verdensbasis. Med høy sigarføring ble Israel like fullt omtalt med begreper som apartheid og raseskille, gjerne med henvisning til kontroversielle jødiske akademikere som Neve Gordon.
Deler av NTNU-eliten har trolig gjort seg skyldig i samme feil som store deler av den norske presse, herunder LO. Halvsannheter blir til ”fakta” når én part i eksempelvis Gaza-konflikten, blir fremstilt som offer, mens den andre part fordømmes som ”okkupant” og ”overgriper”. Med mange nok gjentakelser, vil en taktisk kunne forvente at befolkningen tar løgnen for en absolutt sannhet. Det virkelig bekymringsfulle her, er at ikke alle velskolerte mennesker gjennomskuer noe kritikkverdig i dette, selv på et nøkternt, historisk grunnlag. Blant annet vil pressen gi inntrykk av at europeiske jøder gikk inn for å overta arabisk Palestina i 1948 fra palestinere som i følge pressen, har levd der i millenier. Tvert imot har det vært et jødisk samfunn i det som nå kalles Israel uavbrutt i 4000 år. Historisk ble det kalt ”Yishuv”. Midt på 1800-tallet utgjorde jødene majoriteten i Vest-Jerusalem, og på slutten av 1800-tallet var jøder majoritetsbefolkning i andre bosettinger i Vest-Palestina. Det har aldri vært en arabisk eller muslimsk stat i det landet som nå kalles Israel. Aldri.
Etter at den andre av de to jødiske oldtidsstatene i Palestina ble ødelagt av romerne i det 1.århundre, ble området overtatt av en rekke erobrere etter tur, helt fram til det 20.århundre. Tilstedeværelsen av muslimske arabere i Palestina oppstod i det 7.århundre. Muslimer invaderte først i år 636. Etter den tid har det bodd både jøder og arabere i Palestina, men begge folkegrupper var nokså små fram til det 20.århundre. Mark Twain reiste gjennom Palestina midt på 1800-tallet, og rapporterte at det for det meste var ”ufruktbar villmark” og relativt ubefolket.
Det tyrkisk-ottomanske rike kontrollerte regionen i 400 år, 1517 til 1917. Deretter overtok britene kontroll over Palestina under 1.verdenskrig, og holdt dette i 31 år (1917 - 1948). Under britisk styre var det en betydelig økning i den arabiske befolkningen som kom inn fra omliggende land. Samtidig var Balfour-deklarasjonen gyldig, der Storbritannia hadde lovet (1917) opprettelsen av et jødisk hjemland i en del av Palestina.
Under holocaust lukket nesten alle nasjoner døren, herunder USA, for jødiske flyktninger som rømte fra dødelig forfølgelse. Det ble tydelig for verden i tragisk proporsjon at det var et akutt behov for et hjemland for jødiske flyktinger som flyktet fra antisemittismen. Britene trakk seg ut seks måneder etter at FN vedtok å dele området (1947) i en jødisk og en arabisk stat, mot stemmene til de arabiske statene. Staten Israel ble proklamert 14. mai 1948 som et jødisk hjemland i den vestre delen av Palestina. ”Loven om tilbakevending” fra 1951 har gitt jødiske flyktninger fra mange steder i verden et eget hjemland. Den arabiske verden har helt fra begynnelsen ikke godkjent staten Israel. Alle de omliggende arabiske statene invaderte Israel morgenen etter opprettelsen (15. mai 1948). Jødisk-arabiske konflikter har imidlertid en lang historie i regionen, og går mye lengre tilbake enn opprettelsen av staten Israel i moderne tid.
I perioden 1947- 1949 var det en massiv tosidig befolkningsutskiftning. På den ene siden flyktet 800 000 jøder som hadde opplevd mye forfølgelse under muslimske, arabiske regimer fra de omliggende arabiske statene – til områder i Israel for å bo i det nye jødiske hjemlandet. Arabiske land, som i mange århundrer hadde vært hjemland for hundretusener av jøder, ble tømt for sin jødiske befolkning i løpet av få år. På den annen side flyktet omtrent samme antall arabere i Palestina fra områdene som ble liggende i den nye israelske staten. Da grensene ble fastsatt (1949) etter den innledende krigen, var de fleste av de palestinske araberne som hadde flyktet fra Israel i leirer, enten på Vestbredden (jordansk kontroll) eller på Gazastripen (egyptisk kontroll). Andre igjen var i Jordan eller Libanon.
Som et resultat av den store tilstrømmingen til Israel av jøder fra arabiske land (”mizrachijøder”), til ca.1991 var majoriteten av den jødiske befolkningen i Israel av arabisk-jødisk opphav, ikke av europeisk opphav slik mange later til å tro. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det riktignok en betydelig innvandring av russiske jøder til Israel. På grunn av denne innvandringen er nå omtrent halvparten av den jødiske befolkning av europeisk opprinnelse, langt fra den betydelig majoriteten som mange antar.
De fleste israelske jøder er av Midtøsten-slekt, og har opphav i urbefolkningen i regionen. De araberne som valgte å bli i Israel, ble israelske statsborgere med fulle politiske rettigheter. Det har alltid vært arabiske representanter i Knesset. De palestinske araberne som i dag er israelske statsborgere (litt over en million eller 1/5 av befolkningen), har en mye høyere gjennomsnittelig levestandard samt en høyere lese- og skriveferdighet, utdanning og levealder enn palestinske arabere som bor i områdene omkring. I det store og hele har det vært svært lite fiendskap mellom arabiske og jødiske, israelske statsborgere. Fiendtlige aksjoner har nesten alltid vært mellom Israel og arabere som bor utenfor Israels grenser.
Det som er blitt kjent som ”de okkuperte områdene” var et resultat av seksdagerskrigen i 1967. Tidlig i juni dette året, etter økende spenning mellom Israel og araberstatene, samlet styrker fra Egypt, Jordan, Syria og andre arabiske land seg rundt Israels grenser, med en uttalt plan om å ødelegge den jødiske stat. Retorikken var å ”kaste jødene på sjøen”.
Nå ble det til at Israel seiret fullstendig i den påfølgende krigen som varte i bare seks dager. Følgelig fikk Israel kontroll over følgende landområder:
• Gazastripen og Sinai-halvøya (tidligere egyptiske områder),
• Øst-Jerusalem (som hadde vært på jordanske hender i de foregående 18 år),
• Vestbredden (tidligere jordansk territorium) og
• Golanhøydene (tidligere syrisk område).
Av samme grunn kaller araberne denne krigen ”nachba”, katastrofen.
Vestmuren som av kristne lenge ble kalt ”Klagemuren”, er det eneste som er igjen av oldtidens ”Andre Tempel”. Dette er det helligste stedet i verden for jødisk bønn, og lå for øvrig i jordansk Øst-Jerusalem fra 1949 til 1967. Jordanske myndigheter bannlyste all jødisk bønn ved muren i disse årene. Et resultat av seksdagerskrigen var gjenforeningen av Jerusalem. Da falt også alle barrierer mellom Øst- og Vest-Jerusalem.
Gjennom årenes løp har Israel tilbudt å returnere de okkuperte territoriene til arabisk kontroll i bytte for fredsavtaler. Egypt aksepterte dette i 1977. Fredsavtalen mellom Israel og Egypt ble underskrevet i 1979, og har nå holdt i 30 år. I 1982 ble hele Sinai-halvøya gitt tilbake til Egypt. På 1980-tallet trakk Jordan tilbake alle sine tidligere krav på Vestbredden. En israelsk-palestinsk fredsavtale i 1993, gjorde at en så for seg en trinnvis opprettelse av den første uavhengige arabisk-palestinske stat, bestående av Vestbanken og Gaza. Dette ble det aldri noe av på grunn av nye fiendtligheter, terrorangrep, selvmordsbombere og krigføring. I mellomtiden underskrev Israel og Jordan en fredsavtale i 1994.
Israel bestemte seg ensidig for å forlate Gazastripen helt i 2005. Alle israelske soldater forlot området, og alle jødiske nybyggere ble evakuert. Til og med de jødiske gravene ble fjernet. Tilbaketrekkingen var total, og alle israelere ble utestengt fra området. Allerede i år 2000 begynte Hamas’ terrorister sine rakettangrep i Gaza mot israelske grensebyer. Dette fortsatte også etter at Israel hadde trukket seg ut i 2005. Hamas som ikke anerkjenner noen tidligere israelsk-palestinske fredsavtaler, tok full kontroll over Gazastripen i 2007, og fortsatte å angripe Israel. Dette ledet til krigen vi nå har ferskt i minnet.
Med fare for å fornærme en hel befolkning, later det til at mange i vårt land er forledet til å tro at vi har å gjøre med en nasjon som ble opprettet i 1948 uten nevneverdig forhistorie. Tanken om at tidslinjen kanskje går tilbake til Abrahams tid, er knapt til stede i mediebildet. Nå skal en vel ikke tro det verste om verken presse eller akademikere heller. En kunne i det minste håpe at det ikke var Israels vilkår for å eksistere en ville til livs, men hvorfor velger en da ikke markere det ettertrykkelig? De som vil hevde at Israel opptrer som en apartheidstat, bør vel kunne ta et blikk til siden og sannsynliggjøre liknende, om ikke langt verre forhold i de arabiske land. Religionsfrihet – eller mangel på sådan, burde i så fall drøftes tilsvarende, og da kunne en vel spørre de forfulgte hva trosfrihet koster.
Korthus har lett for å falle. Forslag om boikott er ett av dem. Vi har da fortsatt samfunnsvitere som vil hevde at araberstatenes ”demokratier” ikke er i nærheten av Israels. Grunnleggende, historisk viten om Israel, både fra oldtiden og i moderne tid kan da ikke være så til de grader fraværende? Et eventuelt ja på det spørsmålet, må nødvendigvis medføre at kunnskapsministeren utreder saken. Her om dagen gikk det rene vekkelsesmøtet av stabelen fordi hun ble antatt rett dame på rett plass. Hvis det nå er slik at historie- og religionsundervisningen over tid er blitt for utvannet, bør hun snarest kontakte sine ansatte og foreta en kuvending i undervisningen. Å unnlate det, ville bare bli misforstått: Onde tunger vil si at utvanning lenge har vært en ønsket strategi. Hvis det er sant, har den kanskje vært vellykket – fra de laveste barnetrinn og til topps i det øverste intellektuelle rom. Uansett kunne NTNU-akademikerne i det minste foretatt en kvalifisert, historisk drøfting over Israel som nasjon da forslaget om boikott først ble reist. Da hadde trolig hele blemmen vært unngått. Et førhistorisk tilbakeblikk over Israels rettigheter som suveren nasjon, understøttet av arkeologiske fakta kombinert med autentiske, religionshistoriske kilder, kunne gitt ”noen nyttige hint”. Kvalitetskontroller trenger heller ikke koste all verden: Her holdt det vel med kilder fra Store Norske Leksikon og middels, brukbare kvalifikasjoner fra søndagskolen.
"En dag når du blir stor, skal du stå oppreist for Israel!" Det var morens bud til Richard Nixon da hun hadde knekten på fanget. Noen tiår senere gikk samtlige av Israels naboer til angrep på den nye nasjonen allerede ved fødselen. Da landet stod på randen av total utslettelse erindret den Israel-distanserte president Nixon morens ord. Skal tro om det var barnelærdommen som reddet landet i hine hårde dage?
Det kan ikke fullroses at NTNU-akademikerne tok fornuften fangen og lyttet til vår forskningsminister. Hun er visstnok fra en vakker gård på Jæren. Tora Aasland brukte det beste derfra: En håndfull bondevett. Kong Alfons på sin side underkjente Skaperen og Hans verk, men det til tross: Regenten fikk tilnavnet ”Den vise”. Hvorvidt han eller dagens akademikere ville gjort det best på test om hvordan universet er innrettet, er ingen spennende diskusjon. Derimot henspeiler tilnavnet på visdom, mer enn rendyrket viten. Det er noe vi alle bør streve etter, så vi kan erkjenne lidelsen fra mer enn ett hold. Giften som ligger gjemt i antisionismens propaganda kan heller ikke skjules i det uendelige: Den er adskillig nærmere enn vi liker å tro.
Eivind Lundager
Kongsberg | 
