UNIVERSITETSAVISA MENER
Hit, men ikke lenger (7.12.09, 08:28)

To dager før NTNUs styre behandlet forslaget om akademisk boikott av Israel ga Olav Thon beskjed om at han stanset sin økonomiske støtte til NTNU. Milliardæren var grundig provosert over at styret overhodet kunne vurdere et slikt forslag. Hvilken lærdom ligger her?

Lørdag kunne Aftenposten avsløre at den 10. november mottok Marit Støre Valen, leder ved Institutt for bygg, anlegg og transport, et brev fra eiendomskongen Olav Thon, hvor han bekjentgjør at han trekker sin økonomiske støtte til en professor II-stilling tilknyttet instituttet. I brevet anfører Thon at han finner det ”fullstendig uinteressant og gi økonomisk støtte til et miljø hvor politisk syn åpenbart kan komme foran et godt forskermiljø.” To dager senere sa et enstemmig styre nei til boikott.

Onsdag i forrige uke holdt professor Hilde Henriksen Waage den nest siste forelesningen i Israel-Palestina forelesningene. Serien er kraftig kritisert av Israel-venner, og tas til inntekt for universitetets påståtte fiendskap mot staten Israel. Waage gikk grundig gjennom det norske diplomatiets framferd i forbindelse med den såkalte Oslo-kanalen. Gjennom sin ekstensive gransking av UDs arkiver kan hun dokumentere hvordan Norge aktivt brukte denne kanalen som middel til å øke sin innflytelse på den internasjonale arena.

Det var en sykemeldt professor nesten uten stemme som trosset legenes råd og dro til Trondheim for å holde denne forelesningen. Professor Waage er ingen elsket person i det norske utenriksdepartement, for å si det forsiktig. Hun har trosset norske diplomaters forsøk på å legge lokk på forskningen hennes i årevis.

Hva er vitsen med å forske, om du ikke kan formidle din forskning? Omtrent slik begrunnet hun forelesningen i auditorium 10 denne onsdagen. Forskningen handler om å skaffe ny innsikt, og den tåler ingen begrensninger. Det samme gjelder for den akademiske debatten. Den skal være fri for politiske og økonomiske bånd.

At en av Norges rikeste menn uten videre nuller sin økonomiske støtte på grunn av politisk misnøye, er et illevarslende tegn. Olav Thon er ingen uviktig aktør i dette bildet. For et år siden gjorde han kjent at milliardformuen skal gå til forskning. Den vil bli forvaltet av en stiftelse som skal gi penger til fortjenestefull, realfaglig forskning.

Hvilken lærdom er det mulig å trekke av dette?

I kortform, denne: Den beste garanti for interessefri forskning er statlige grunnbevilgninger. Den litt lengre versjonen er at privatpersoner kan gjøre med pengene sine som de vil, og de som ønsker å nyte godt av disse pengene vet det. Risikoen for selvsensur er dermed til stede. Budskapet er at den akademiske friheten gjelder hit, men ikke lenger.

Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør