UNIVERSITETSAVISA MENER
Dissidentens dilemma (11.1.10, 11:03)

Professor Svein M Carlsen fikk plass i NRKs beste sendetid for å gjøre rede for en mulig alternativ sammenheng mellom amming og sunne barn. Siden er det forskningsbaserte resonnementet hans vekselvis feiltolket og ignorert. Kan søkelyset bli for sterkt når man bringer divergerende oppfatninger til torgs?

Svein M Carlsen er forsker og professor ved Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU. Onsdag i forrige uke gikk et intervju med ham som andresak i Dagsrevyen. Her fikk han – i nyhetssammenheng – god tid til å gjøre rede for sin forskningsoppdagelse – at amming i seg selv antakelig ikke har noen vesentlig effekt på barnets helse.

Carlsen bestrider ikke at barn som ammes statistisk sett skårer bedre når det gjelder risiko for enkelte sykdommer. Men han mener å finne støtte for at det er en tredje, utenforliggende faktor som spiller inn – nivået av mannlige kjønnshormoner (testosteron) hos den gravide. Kvinner som har forhøyede nivåer ammer mindre. Årsaken til dette ligger i morkaken. Forhøyede nivåer av testosteron hos den gravide gjør antakelig barnet mer utsatt for helseplager som overvekt og diabetes type 2 i voksen alder. Det er også disse forhøyede nivåene som gjør at mor sliter med å amme sitt barn.

Carlsens foreløpige konklusjon er altså at det er morkaken, og ikke morsmelken, som legger føringer på barnets framtidige helse. Om mor ammer eller ikke har dermed i seg selv liten betydning.

Dette fikk professor Carlsen 3:54 minutter av NRKs beste sendetid til å forklare. Deretter ble det satt tilbake til studio på Marienlyst, og der satt overlege Gro Nylander. I ro og mak sablet hun ned Carlsens resultater, og konkluderte med at han nok er en flink forsker, men dette har han ikke greie på.

Siden har det vært stille fra redaksjonelt hold, både i NRK og i andre media. En rekke bloggere og leserbrevskrivere har derimot vært aktive. Denne debatten degenererer imidlertid raskt til en skyttergravskrig, hvor man er enten for eller imot ”ammehets”.

Det fins (minst) tre ulike måter å reagere på når man utsettes for ny informasjon som går på tvers av man hittil har trodd og ment. Man kan ignorere den; eller man kan gå til motangrep. Det fins imidlertid også et tredje alternativ – kritisk refleksjon. Vi har måttet søke utenfor landets grenser for å finne et eksempel på det: På et Unicef-assosiert nettsted gjøres resultatene hans gjenstand for kritisk drøfting. Denne gjennomgangen er til å bli klok av.

Vi for vår del konstaterer at forskere som ønsker å skape blest omkring forskning som sår tvil om vedtatte sannheter, står overfor et dilemma. Får man for mye oppmerksomhet, kan det også bli galt. Da risikerer man å provosere fram sine argeste motstandere, med den følge at debatten umiddelbart går av hengslene. Kritisk forskningsjournalistikk kan motvirke at det blir resultatet, ved at man går inn i saken og ser på hva som faktisk er blitt sagt.

Dissiderende forskere kan ikke stole på at det skjer, og her ligger deres dilemma. Søkelyset kan bli for sterkt.

Av Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør