UNIVERSITETSAVISA MENER
Hvor gammel får en professor bli? (18.1.10, 12:03)

Er høy alder grunn til yrkesforbud for vitenskapelig ansatte? Spørsmålet, retorisk formulert, lokker fram et tydelig nei. Men er ung alder grunn for et tilsvarende yrkesforbud? De to spørsmålene henger dessverre sammen.

Akademias ”eldregeneral”, professor emeritus Ivar Bjørgen, står på barrikadene for professorenes rett til å stå i jobben til etter fylte sytti. Aldersgrenser er til for å beskytte individet, ikke begrense retten til arbeid. Det innebærer en rett til å slutte, ingen plikt, framholder professoren, som selv runder 75.

Han har engasjert seg særlig på vegne av en professorkollega ved NTNU som ønsket å fortsette utover aldersgrensen på 70 år, men som fikk avslag. Han er ikke alene om å ville det. I følge Bjørgen ønsker 15-20 prosent av professorene å fortsette utover denne grensen. I så fall kan 1 av 5 professorer tenke seg å fortsette. At ønsket deles av mange, styrkes av tall fra Universitetet i Oslo: Forskerforum forteller at gjennomsnittlig sluttalder for professorer her er 68 år.

Hva sier loven om alder og tvungen avgang? I paragraf 2 i ”Lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn” er sytti år den alminnelige aldersgrensen. Etter denne loven skal en person fratre sin stilling ”ved første månedsskifte etter at aldersgrensen for stillingen er nådd”. Man kan få søke om forlengelse for to, deretter et, år av gangen fram til fylte 75. Så er det jamt slutt.

Det kan synes urimelig at ikke friske, oppegående eldre forskere skal få lov til å bli vurdert individuelt, og fortsette så lenge tankekraften er sterk og klar. Selv om man ventelig har gjort de store vitenskapelige oppdagelsene unna innen man har nådd en viss alder, representerer eldre forskere en verdifull ressurs i kraft av den erfaring og kunnskapsbase man har opparbeidet seg.

Men det er et strukturelt problem dersom universitetene opplever av en opphopning av eldre professorer, som fungerer som en propp i systemet slik at unge forskere ikke slipper til. Lausungeseksjonen, som aksjonerte mot midlertidige stillinger, foreslo som et tiltak å gjeninnføre Seniorstipendet, for å rydde plass for yngre forskere i faste stillinger. At unge forskere fremmer et slikt forslag, er et uttrykk for at de to gruppenes interesser sees i forhold til hverandre. Så lenge antall vitenskapelige stillinger holdes noenlunde konstant, må noen ut for at andre skal komme inn.

Seniorstipendet er et tiltak som forskere kan få fra omkring 65 år, som gjør dem i stand til å fortsette å forske og veilede, samtidig som stillingene de besetter, frigjøres for unge forskere.

Samtidig er det et faktum at pensjonssystemet belønner forskere som velger å sitte lenge i jobben. Man får utbetalt full folketrygd i tillegg til full lønn fra 67 år. Etter 70 kan alle tjene så mye de vill i tillegg til pensjonen.

I andre enden av løpet er problemet at man må gjennom lange utdanninger som ikke gir rett til pensjonspoeng, for deretter å nærme seg førti før man får fast forskerjobb. Dermed må man stå i jobben tilsvarende lenge for å skaffe seg full pensjonsopptjening. Dersom hver femte professor avstår fra å legge ”emeritus” etter tittelen når pensjonsalderen passeres, vil denne tendensen forsterkes. Det er ingen tjent med.

Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør