Fra pubmøbel til museumsgjenstand (9.11.05, 19:09)

Hva har Elvis, Sopranos og Star Wars til felles? Jo, de er populærkulturelle fenomener som har blitt til flipperspill.

Momsreformen i 2001 gjorde det lite lukrativt å drive kommersielt med flipperspill i Norge. De blinkende underholdningsmaskinene har derfor måttet vike plassen som samlingspunkt på lugubre videosjapper eller finere skjenkesteder. Men flipperen har ikke forsvunnet helt, for nå har den flyttet inn på museum og blitt et akademisk studieobjekt.

FLIPPERFORSKER: - Flipperspill krever oppmerksomhet og handlekraft. Det er i praksis idrett forkledd som tyggegummikultur, sier Johan Fredrik Urnes, som her demonstrerer "de mekaniske køllene" - flipperne.

Støyende kunst
Vitenskapsteoretisk forum på Dragvoll hadde tirsdag invitert daglig leder for Trøndelag senter for samtidskunst, Johan Fredrik Urnes, til å snakke om flipperspillet i humanvitenskapelige termer, nemlig som sosialt og estetisk objekt. Bakgrunnen var sommerens flipperutstilling i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, som Urnes var kurator for.

Medieviter Urnes fortalte om flipperspillet som et støyende motstykke til det vi tradisjonelt forbinder med estetiske objekter – nemlig kunsten som nytes av en taus betrakter i kontemplativ ro, i et nøytralt, hvitt og stille gallerirom. Kunst og flipper med sine tilhørende opplevelsesformer hører utvilsomt til i hver sin ende av samfunnsstigen. Men nå mener Urnes å oppleve et skifte.

Fra folkelig til elitær eskapisme?
Flipperspillet, ofte betraktet som en noe rølpete tidtrøyte, står i et motsetningsforhold til klassiske borgerlige dyder som produksjonsmoral og de finere kunstarter, forteller Urnes.

Musealiseringen av flipperen vitner imidlertid om at det nå er lov å betrakte selve den fysiske spillboksen som et design- og stilhistorisk objekt – og selve aktiviteten som et populærkulturelt fenomen på linje med bøker, film, musikk og så videre. Flipperen har altså foretatt en klassereise, skal vi tro kurator Urnes.

STUEREN TIDTRØYTE: Forestillingen om flipper som et symbol for en motstrøms dagdriverkultur lever bare som et minne, mener Urnes. Spillet er så godt som utradert fra det offentlige rom, og er blitt en privatisert syssel. Plansjen er hentet fra en boligannonse - flipper er blitt kultobjekt.

Fattigmannsopera
Fra siste halvdel av 1970-tallet er det blitt stadig vanligere at flipperspill utformes med motiver fra kjente filmer, TV-serier, rockeband og generelle historiske fenomener. Dekoren serverer et forsterket destillat av populærkulturens stereotyper i en ramme av voldsomme fysiske utgytelser.

Flipperens tema henviser alltid til det fjerne, det risikable eller sjansefylte, det storslagne, det komisk karikerte, det opprivende eller spenningsfylte. Slett ikke ulikt en mer høykulturell kunstform som opera, ifølge Urnes:

- Som estetisk objekt kan flipperspillet betraktes som et fortettet, industrielt gesamtkunstwerk, et artefakt med strukturlikheter med opera, sier Urnes. Men så vel operaens narrativitet som dens utstyrsmessige storslåtthet er forminsket og fortettet i flipperuniverset. Så det er nok riktigere å sammenligne flipper med en slags fattigmannsopera, forklarer han.

Brukskunst for president og konge
Så hvor hører flipperen hjemme? Flipper er en kombinasjon av flere elementer, så det er ikke opplagt at den hører hjemme på et kunstindustrimuseum. Den kunne like gjerne fått plass på Teknisk Museum eller på et kulturhistorisk museum. Men først og fremst er det et objekt som ikke er laget for å vises frem, men brukes.

Og spillets kombinasjon av dyktighet og flaks for å lykkes, gjør det til en aktivitet elsket av alle samfunnslag: Den tidligere franske presidenten Georges Pompidou eide etter sigende over 200 flipperspill. Elvis Presley, The King, hadde et svært godt utstyrt "gameroom". Årets norgesmester i flipper var en snustyggende møbelsnekker fra Ålen. (Seieren ble for øvrig sikret på et Elvis-flipperspill fra Stern.)

Tekst og foto: Kenneth Stoltz