|
REKTOR MENER: Utfordringer og resultater
(23.5.05, 22:36) Denne talen holdt rektor Eivind Hiis Hauge under NTNUs festmøte 20.mai. På det siste festmøtet i hans rektortid summerte han opp hvor NTNU står, og noen av de viktige utfordringene fremover. _______________
Mitt fokus i dag vil være forskning, ikke som en nedvurdering verken av undervisning, formidling eller nyskaping, men rett og slett fordi forskningens kvalitet og innretning langt på vei er bestemmende for de andre faktorene.
Bakteppet er det samme som jeg skisserte i fjorårets festtale: NTNU, i likhet med andre universiteter, befinner seg i en utdannings- og forskningsverden i rivende, global utvikling, der kvalitet blir stadig viktigere og evnen til både å konkurrere og samarbeide blir avgjørende. Dette er bunnplanken de aller fleste beslutninger, store og små, må forholde seg til.
 |
| Rektor Eivind Hiis Hauge. |
Et par elementære erkjennelser må da legges til grunn for vår nasjonale tenkning:
1.
Norge bidrar med mellom en halv og en prosent til verdens forskning. Dette har to åpenbare konsekvenser:
a. Vi kan bare være blant de ledende forskningsnasjoner innen utvalgte nisjer. Prioritering er derfor nødvendig.
b. Dessuten må vi også i bredden ha høyt nok forskningsnivå til at viktige forskningsresultater produsert i utlandet kan formidles nasjonalt. Dette blir da grunnlaget for bred, forskningsbasert undervisning av våre studenter.
2.
Norge må utnytte sine begrensete forskningsressurser på optimalt vis. Dette innebærer at vi må danne landslag, fagfelt for fagfelt. Igjen, to åpenbare konsekvenser:
a. Vår nasjonale forskningsfinansiering, i det vesentlige administrert av Forskningsrådet, må innrettes slik at den inspirerer til god balanse mellom konkurranse og samspill.
b. Vi må ta på alvor samfunnets behov for tematisk forskning på tvers av disiplinene, se mulighetene og prosjektorganisere oss deretter. Men uten å neglisjere disiplinforskningen som all tverrfaglighet trenger næring fra!
Den nylig fremlagte forskningsmeldingen sier mye klokt og noe mindre klokt om dette. Det er grunn til å vise aktiv interesse for hvordan meldingen følges opp!
Hvor står så NTNU i dette nasjonale bildet? I utgangspunktet står vi sterkt. Det er en offentlig hemmelighet at NTNU er anerkjent som det mest strategisk tenkende og handlende blant norske universiteter. (Men jeg må straks legge til at de to nykommerne slett ikke er til å kimse ad!) At vi ligger godt an her, har sammenheng med at vi har en tydelig hovedprofil, og et klart, nasjonalt ansvar for utdanning og forskning på teknologiområdet. Faglig-strategisk tenkning med internasjonal utvikling som bakteppe er da uomgjengelig nødvendig. Men sansen for strategisk tenkning begrenser seg slett ikke til teknologiområdet. Vårt medisinske fakultet er dyktig til å utvikle og flagge sine komparative fortrinn. Og det er ingen tilfeldighet at det er vår HF-dekan som har tatt til orde for å utvikle en overordnet, nasjonal strategi for forskningen innen humaniora.
Men her gjelder det ikke å hvile på laurbærene. De enkelte forskere og forskningsgrupper har et primæransvar for å følge den internasjonale og nasjonale utviklingen på eget felt, være faglig i forkant, se muligheter og tenke strategisk, i dialog med institutt og fakultet. Mens NTNUs ledelse og styre på sin side har et særlig ansvar for å forme slagkraftige helheter av alle disse elementene. La oss se på dette i et internasjonalt, nasjonalt og regionalt perspektiv.
Først internasjonalt. De grunnleggende, internasjonale samarbeidsrelasjonene skapes på grasrota, men trenger ofte supplement og konsolidering av overordnete avtaler på fakultært eller institusjonelt nivå. Hvor viktig sentral medvirkning er, avhenger av omstendighetene. På dette punktet har NTNU, etter min oppfatning, et betydelig forbedringspotensial. Ledelsen sentralt må styrkes med en tung akademiker som har eksterne forskningsrelasjoner som sitt eksklusive arbeidsfelt. Mitt første og mest beklagelige nederlag som rektor var at styret ikke aksepterte et forslag om en slik posisjon. Erfaringene disse tre og et halvt årene har styrket min overbevisning om at det er nødvendig å opprette en slik åremålsstilling. Og han eller hun må bakkes opp av et robust og kompetent administrativt apparat. I dag drives det rovdrift på et bitte lite antall personer.
Dernest nasjonalt. En styrket forskningsledelse sentralt vil selvsagt også ha betydelige arbeidsoppgaver i forhold til Norges forskningsråd, norsk næringsliv, og samarbeidende forskningsinstitusjoner, med Sintef som kroneksemplet. Her må landslagstenkningen, fagfelt for fagfelt, konkretiseres, og balansen finnes mellom samarbeid og konkurranse. Vi har kommet et stykke på vei, men mye gjenstår.
Til slutt regionalt. Det er her i Trondheim og Trøndelag vi faktisk befinner oss. Da må utgangspunktet for tenkningen være at vi utnytter lokalt samspill maksimalt. Vi er glade for at det nå er en klar politisk erkjennelse av at Trondheims trumfkort er høyere utdanning og forskning. Samspillet med politisk ledelse har blitt tett og tillitsfullt, og dette er åpenbart en styrke for alle parter. Som oppfølging kreves et tett samarbeid utdannings- og forskningsinstitusjonene i mellom. På utdanningssiden er HiST den viktigste partneren. På forsknings- og nyskapingssiden er partnerne lokalt næringsliv, St.Olavs hospital, forskningsinstitutter og, først og fremst, Sintef. Sett fra et internasjonalt utsiktspunkt må lille Trondheim og Trøndelag sees som en sterk, samspillende region. Vi har ikke råd til annet!
Avtroppende ledere har en kanskje ikke helt uforståelig tendens til å lage skrytelister med innbakte utfordringer til påtroppende ledelse. Herværende leder er intet unntak, i full bevissthet om at mange oppgaver kunne fortjent større oppmerksomhet, og at salte kommentarer må påregnes. Uansett, her kommer kortversjonen av min personlige skryteliste, med en kraftig understrekning av at skrytet hele tiden refererer seg til lagspill på kryss og tvers av NTNU:
1.
Kvalitetsreformen. Innføringen skjedde med bemerkelsesverdig lite støy, og svært mange deler æren for det, med iherdig innsats på alle plan. La meg minne om at NTNU nettopp fikk en pedagogisk pris for Læringsassistentprosjektet! Samtidig er det klart at det bare er første fase vi så langt har lagt bak oss.
2.
Fortsatt trykk på tverrfaglighet. De fem tematiske satsingsområdene har gjennomgått en betydelig utvikling, de har blitt flaggskip for NTNU nasjonalt, og har brakt betydelige midler til universitetet. Globalisering har kommet til som et spennende satsingsområde nummer seks. I tillegg må Fuge og en ny runde tverrfaglige prosjekter nevnes. Kort sagt, her er det mye å glede seg over, men også mye å følge opp og videreutvikle. Konstruktivt arbeid på tvers av linjeorganisasjonen er krevende for alle parter, og trenger stadig ledelsens bevåkenhet.
3.
Infrastruktur for forskning. Med styret utålmodig i ryggen har vi greidd å skape rom for betydelige satsinger på infrastruktur. NTNU sentralt må ikke utvikle seg til å bli et lokalt forskningsråd for prosjektfinansiering, men sentralledelsen har en viktig rolle å spille i å legge forholdene best mulig til rette for å trekke finansiering til NTNU. Støtte til utvikling av EU-prosjekter, finansiering av egenandeler, og etablering av fysisk infrastruktur er alle viktige oppgaver for NTNU sentralt. To blant flere eksempler på det siste: Nanoteknologisatsingen og spleiselaget for å realisere HUNT3.
4.
Vår nærmeste og viktigste samarbeidspartner på forskningssiden er uten tvil Sintef. Vi har nå kommet inn i en ny og krevende fase i utviklingen av samarbeidet, bakket opp av både NTNUs og Sintefs styrer. Det ville være meningsløst i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv om ikke NTNU spiller tett og forpliktende sammen med Sintef. Flere forpliktelser betyr uvegerlig mindre uavhengighet, og prosessene vil derfor bli krevende for begge parter.
Her gjelder det om å holde prosesstrykket oppe, men med respekt for det kreative rom all forskning krever. Og med utrettelig forsvar både for verdien av Sintefs smidige markedstenkning, og for NTNUs langsommere universitetskultur. De to kulturene må leve sammen i gjensidig respekt og til gjensidig styrke og inspirasjon. Det er i samspillet merverdien ligger!
5.
Styring og ledelse ved NTNU blir nå omstrukturert, til en modell vi foreløpig er alene om i universitets-Norge. Hva som skjer hos oss vil derfor bli fulgt med argusøyne. Uansett meninger om prosessene i forkant, er det nå definitivt i vår felles interesse at omleggingen lykkes. Det burde den etter min oppfatning ha gode muligheter for. Roller, ansvar og myndighet er tydeliggjort.
6.
Og som siste punkt: Jeg er og blir overbevist om at dersom vi kan få NTNU, Sintef, St.Olav og HiST lokalisert i ett sammenhengende geografisk område, vil det åpne muligheter, innen forskning og ikke minst innen utdanning, som vil gi NTNU og byen et fremtidsrettet løft. Avtroppende styre og ledelse har derfor grunn til å være stolte over å ha satt i gang samlokaliseringsprosjektet, ved siden av alt det andre vi har arbeidet med. Men prosjektet er som kjent langt fra å være i mål. Her har påtroppende styre og ledelse en utfordring som krever klokskap, fremsyn og helhetstenkning. Jeg sier ikke mer!
Nå er det selvsagt ikke slik at jeg er såre fornøyd med alt som har vært gjort. Men til den listen er tiden nå blitt for knapp, jeg blir reddet av gongongen. Bare ett hjertesukk: Vår komplekse organisasjon er avhengig av fleksible og effektive medier for gjensidig intern kommunikasjon. I den forbindelse må jeg ta på meg min del av ansvaret for den tabben jeg mener det var at papirutgaven av Universitetsavisa forsvant. Slik jeg ser det, trenger vi både en papir- og en nettutgave som utfyller hverandre.
Men altså: Alt i alt er jeg ubeskjeden nok til å påstå at NTNUs posisjon i alle fall ikke er blitt svekket i denne perioden. Og jeg ønsker påtroppende styre og ledelse hjertelig lykke til med å styrke NTNUs stilling ytterligere. Det er nok å ta fatt i!
Men så, helt til slutt: Jeg har faktisk ikke glemt dagens hovedrolleinnehavere, dere nyuteksaminerte doctores. Selv om det er prorektor som i hovedsak målbærer ledelsens gratulasjoner og takk til dere, vil jeg i forkant henge meg på: Min aller hjerteligste takk for den forsknings- og undervisningsinnsatsen dere har gjort ved NTNU! Gratulerer med ferdigsnekret svennestykke! Og lykke til på veien videre!
Takk for oppmerksomheten.
- Se reportasje fra festmøtet.
Festmøtets yngste doktorand var bare 26 år.
| 
