|
REKTOR MENER: Kjære kolleger
(5.5.06, 10:42) Med min innstilling i campusvalgsaken er jeg klar over at jeg har utfordret mange av dere. Jeg har også sikkert utfordret mange i det politiske system gjennom de vilkår jeg har satt i min anbefaling til styret. Jeg erkjenner at dette ikke har vært noen enkel sak å håndtere. Jeg mener at NTNU kan utvikle seg godt, både i en tocampus og i en encampusløsning. Men jeg er forpliktet til å legge fram for styret en anbefaling som jeg mener er best tjenlig for NTNUs framtidige utvikling.
Begge de alternativene som innebærer verdirealisering på Dragvoll har både politisk og økonomisk usikkerhet ved seg. Departementet har uttrykt at vi i begge alternativene kan planlegge med verdirealisering på Dragvoll. Jeg har vurdert for og imot disse to alternativene helt fram til de siste dagene før min tilråding til styret skulle legges fram.
Det å ikke gå for et alternativ med realisering av verdier på Dragvoll for å utvikle campus synes jeg blir for passivt. Det er vel dokumentert at udekket plassbehov på Dragvoll er betydelig. Med bygging av 6B har vi i praksis uttømt hva vi får til med de midler vi har klart å frigjøre gjennom noen tomtetransaksjoner og salg av Idrettsbygget. Vi har fått tydelige signaler om at det vil gå ca 15 år i ”ordinær byggekø” før det kommer en bevilgning for ytterligere bygningsmessig utvidelse ved NTNU.
Jeg har lest høringsuttalelsene, og har registrert argumentene for og imot alternativene. Jeg synes det er mange gode og reflekterte uttalelser, som drøfter ulike aspekter av alternativene.
Mange erkjenner de positive effekter som en samlokalisering vil kunne gi. Men flertallet av uttalelsene konkluderer negativt på samlokaliseringsspørsmålet. De mest brukte begrunnelsene for det er
Stor økonomisk usikkerhet
Tap av fokus på kjernevirksomheten
Fra mange, særlig på Gløshaugen, hevdes det at ressursbruken i en samlokalisering vil komme i veien for en satsing på å bli blant de 10 beste tekniske universiteter i Europa
Noen Dragvollmiljø er redd for at den nye campusen blir trang
Læringssenteret nevnes som et ikke ønsket bygg.
Faren for at en samlokalisering med HiST gjør at NTNU og HiST blir sammenslått nevnes også ofte.
Jeg vil gjerne ta dere med i den resonnementsrekken som ledet meg fram til den anbefalingen jeg har lagt fram for styret, og på den turen også kommentere disse innvendingene.
Allerede da jeg tiltrådte som rektor flagget jeg at jeg ser på et NTNU i én campus som et sterkere universitet enn i en delt campus, og at dersom vi bygde fra grunnen av ville vi legge universitetet samlet.
Dersom du er av dem som ikke deler dette synet, vil du ikke følge meg videre i mine resonnement.
Men når vi nå en gang er i to hovedcampuser, og store investeringer skal til for å få til samlokalisering, må kostnaden for dette veies mot framtidig nytte, og mot alternativ anvendelse av de samme ressursene for å fremme NTNUs strategiske utvikling.
Jeg vil først oppsummere hva jeg ser som de viktigste egenskapene ved de to hovedløsningene.
Encampus
Et universitet som framstår med styrket konkurransekraft for rekruttering av dyktige studenter:
o Konkurranseevne blir viktig fordi det blir stadig sterkere konkurranse om studentene både nasjonalt og internasjonalt. Særlig innenfor teknologi mobiliseres det kraftig fra andre deler av landet.
o Spørreundersøkelsen blant medarbeidere og studenter bekrefter at det er positiv overvekt for bedret konkurranseevne
o En integrert campus med jevnere fordeling mellom kjønnene blant studentene vil trolig bidra positivt til studentattraktivitet
o Bedre studentvelferdstjenester vil øke attraktiviteten
Et universitet som er bedre tilrettelagt for tverrfaglig utdanning og forskning
o Nærhet medfører ikke tverrfaglig virksomhet, men når tverrfaglig virksomhet skal iverksettes, legger en samlet best campus til rette for den
o NTNUs særlige utfordring om å forske og undervise på samspille mellom teknologi, natur, samfunn og kultur vil ha bedre utviklingsmuligheter
o Særlig tverrfaglige utdanningsprogrammer realiseres lettere i én campus
o Det er flere tverrfaglige akser som kommer til å utvikle seg de neste 20 årene.
Ett samlet universitet, med et tydeligere ansikt mot samfunnet og byen
En ny campus med en utforming tilpasset dagens universitetspedagogikk
o Riktig blanding av romtyper for det læringsmiljøet NTNU har behov for
o Nye bygninger i bedre stand enn 20-25 år gamle bygninger
En ny campus i en fortettet sentrumsnær bydel
o Vil ha større trafikkbelastning enn Dragvoll campus
o Vil ha mindre parkeringsareal tilgjengelig enn tocampusløsningen, og dermed vil ansatte og studenter være mer avhengig av å bruke kollektiv transport
o Kollektivtilbudet er på den annen side bedre enn på noe annet sted i byen og vil utviders ytterligere, og derfor vurderes dette som det mest miljøvennlige alternativet
o Vil være mindre attraktiv enn Dragvoll for de som foretrekker en mer åpen forstadscampus omgitt av boligområder.
o Vil være mer attraktiv for den som foretrekker urbane omgivelser og sentrumsnærhet
Tocampus
Todelt campus, der de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene ligger i en forstadsmessig bydel,
o Dragvollcampusens egenart bevares
o En slik campus i en forstadsbydel har andre miljøkvaliteter enn en bymessig campus
o Campusen har bedre parkeringsforhold, og mindre trafikktetthet enn bycampusen, og dermed bedre tilgjengelighet med bil
o Vil være mer attraktiv for den som foretrekker forstadsmessige omgivelser
Nye læringsarealer vil gi bedret læringsmiljø i forhold til dagens
Økonomi og handlingsrom.
For encampusalternativet kreves det statlig medvirkning for å realisere læringssenteret. Det kan enten være en byggebevilgning, eller et tilskudd til driftsbudsjettet som gjør det mulig å leie et bygg oppført av en privat partner. Politisk støtte til en slik løsning har vært signalisert fra noen hold, mens andre ikke har flagget posisjon på en tydelig måte. Det betyr at det er politisk usikkerhet knyttet til denne forutsetningen.
Med denne forutsetningen oppfylt, har denne løsningen en oppside, som gir NTNU mulighet til å realisere andre behov. I min anbefaling til styret er det for samlokaliserings¬vedtaket også forutsatt at det skal være 200 MNOK tilgjengelig til andre infrastrukturtiltak enn å skape nødvendig kapasitet for Dragvollfagene og det nye læringssenteret. Det synes realistisk at verdirealiseringen fra avhending av Dragvoll vil klare å skaffe dette beløpet. Prioriterte oppgaver for disse midlene vil være laboratorieutvikling for å legge til rette for internasjonal spissforskning.
I tocampusalternativet er det ikke tilsvarende økonomisk handlingsrom. Statlige midler til utbygging etter dette alternativet i nær fremtid er etter min vurdering helt urealistisk, så også her er vi avhengig av verdirealisering gjennom tomtesalg på Dragvoll hvis vi ønsker en forsert utbygging. Det økonomiske handlingsrommet vil avhenge av hvor stor utbygging kommunen vil tillate. Det vil bli opp til styret å prioritere bruken av de verdier som frigjøres ved salg. Dersom det beregnede utbyggingsbehovet på Dragvoll campus skal dekkes, vil det i dette alternativet neppe bli midler til overs for investeringer på Gløshaugen for å styrke hovedprofilen.
Usikkerheten i begge alternativene med verdirealisering på Dragvoll er betydelig. Derfor er bunnplanken i resonnementet at risikoen skal kontrolleres. NTNU skal ikke eksponere seg for risiko som setter våre driftsmidler til kjernevirksomheten i fare. Den politiske risikoen må kontrolleres gjennom at det skal være fattet bindende politiske vedtak før utbyggings¬forpliktelser inngås. Markedsrisikoen skal kontrolleres gjennom at den partner som betaler for verdiene på Dragvoll også bygger de byggene NTNU skal ha, og det inngås én bindende kontrakt for begge deler, slik at vi vet hva vi får når kontrakten undertegnes.
Ved hvert av disse beslutningspunktene må prosjektet derfor kunne stoppes. Da vil utvikling av tocampusløsningen kunne forfølges.
Den risiko som da gjenstår er de planleggingskostnader som påløper fram til det tidspunkt at alle politiske og økonomiske avklaringer er gjort. Derfor legges det i vedtaksforlaget opp til at NTNU skal be om midler til å dekke disse kostnadene. Det arbeides med å framskaffe på¬litelige tall for hvor store disse er, fram til de sjekkpunkt der slike bevilgninger kan foreligge.
Ikke enten eller
I diskusjonen hevdes det fra mange at vi skal heller skal satse på faglig utvikling enn på campusutvikling. Men det er ikke et enten eller. De midlene vi kan få ut av realiseringen av arealer på Dragvoll kan ikke alternativt settes inn i driftsbudsjettet og brukes til faglig utvikling. Eiendomsfullmakten til NTNU gir kun anledning til å benytte disse midlene til kjøp av ny eiendom, bygging av nye bygninger, og vedlikehold av eksisterende bygninger.
Det betyr at styret i prinsippet kan beslutte å bruke realiserte midler til alle de infrastruktur¬formål NTNU har behov for. Men det synes bare å være et vellykket samlokaliserings¬alternativ som gir handlingsrom til å utvikle hovedprofilens behov. Og midler til faglig utvikling skal vi naturligvis søke etter fra andre kilder i parallell med dette.
Taper vi fokus?
Dette er et ofte forekommende argument, men ett som jeg synes det ikke er lett å tolke.
Det beste universitetene i verden driver kontinuerlig med campusutvikling. NTNU har selv bygd, både for realfagene og for medisin. Selv om disse miljøene har brukt en del tid på å planlegge sin egen framtid, er det ikke noe som tyder på at disse prosjektene har defokusert de involverte fagmiljøene.
Vi har det siste året hatt en betydelig utredningsvirksomhet knyttet til campusutviklings¬prosjektet, den blir knapt mye høyere i senere faser av campusprosjektet.
Det NTNUs medarbeidere, med betydelig ledelsesfokus, har oppnådd i denne perioden tyder ikke på en defokusert organisasjon.
Forskningsproduksjonen – vårt godkjente publiseringsvolum har økt med 46 %. Det er naturligvis ikke reell produksjons¬økning, men reflekterer at vi har fått på plass publiseringskanaler som gjør at vår produksjon kommer til syne, og vi har fått god disiplin på registrering. Med dette nivået ligger vi på linje med våre nasjonale kollegauniversiteter.
Vi er midt inne i en strategiprosess der vi legger opp til høye faglige ambisjoner, og et målstyringssystem som synes å ville kunne virke godt fordi den blir godt mottatt, og vil da kunne påvirke helt ut i den enkelte faggruppe.
NTNU har økt primærsøkningen med over 5 %, mens de store kollega¬universitetene har gått ned med 5-10 %. Til sivilingeniørstudiene har søkningen økt med 15 %.
Nyskapingsvirksomheten er økende
Vi har fått satt viktige spørsmål om minstekrav til kunnskap for opptak til siving på den universitetspolitiske agendaen.
Vi er blitt mer synlig på den nærings- og forskningspolitiske arenaen
Det brukes mye ressurser og oppmerksomhet på å posisjonere oss mot EUs 6. rammeprogram.
Vi utvikler en felles strategi mem SINTEF som bærer i seg potensial til å bli mer slagkraftig internasjonalt sammen.
Det har vært skrevet et stort antall søknader på SFF-er og SFI-er.
Jeg kan ikke se at en relativt kort periode der vi må bruke noe tid på campusplanlegging skulle kunne ødelegge denne institusjonens fokus. Også tocampusløsningens utvikling vil kreve både planlegging og politiske påvirkningsprosesser, om enn i noe mindre omfang enn for samlokaliseringen. Det er mulig å ha faglig fokus på å bli internasjonalt fremragende samtidig som institusjonen utvikler sine campusløsninger.
Det kan være at noen med tap av fokus egentlig mener at vi vil bruke midler på feil formål. Dem må jeg bare henvise til avsnittet foran. Det er også en del som ikke ønsker at vi skal engasjere oss i verdirealiseringsalternativer på Dragvoll i det hele. Det alternativet kommenterte jeg innledningsvis.
Skal vi ha et læringssenter eller ikke?
Læringssentertenkningen må være med i begge campusutviklingsalternativene. Diskusjonen om læringssenter som har gått i vår har vært nyttig.
Det er klart at en samlokalisering ikke betyr at vi må ha et enkelt læringssenterbygg av den størrelsen som er illustrert i scenario 2. Det er mulig å distribuere en del av dette arealet rundt i de enkelte fagmiljøene slik at det blir arbeidsrom for masterstudentene der, studentene i tidlig fase i studiene benytter et læringssenter. Å avlaste læringssenteret med 5-10000 m2, ville også gi kunne gi spennende muligheter, til for eksempel å integrere et Innovation Village konsept og Tverrfaglighetens hus inn i dette bygget.
”HiST-trusselen”
Mange peker på at en samlokalisering med HiST kan føre til at NTNU kan bli tvunget til en samorganisering med HiST, og gjennom vil NTNUs nasjonale og internasjonale profil som forskningsuniversitet bli skadelidende.
Situasjonen er nå slik at uavhengig av om NTNU velger én eller to campus, så vil HiST lokalisere seg nær Gløshaugen. Det vil være rasjonelt for institusjonene å utnytte de arealsynergier dette kan gi for begge parter. Det gjelder særlig samskipnadsfunksjoner og laboratoriefasiliteter. Dette kan man få til uten en samorganisering.
Jeg er enig i at en samorganisering med HiST vil være uheldig for NTNU i den prosessen vi er inne i nå, og trolig også i framtiden.
Vi skal imidlertid huske at begge institusjonene er eid av Staten, og eieren kan beslutte omorganisering av institusjonene ut fra ulike politiske motiver. Det skyller en regionaliseringsbølge over landet, og effektene av den har vi ikke sett enda.
Men jeg tror vi står sterkere i ikke å bli påtvunget en løsning vi ikke ønsker, dersom vi kan vise til et godt samarbeid med nytte for begge parter i en samlokalisert løsning.
Robuste NTNU-kulturer
Jeg opplever at kulturene ved NTNU er meget robuste. Jeg tror ikke det er noen fare for at en samlokalisering skal ødelegge den distinkte ingeniørkulturen i teknologimiljøene, heller ikke den som rår i humaniora og samfunnsfagene.
Det spennende er å se på hvordan de kan utfordre hverandre og utfylle hverandre i et rikere samspill. Et slikt samspill skal vi uansett satse på å utvikle, uansett valg av campusløsning. Et Tverrfaglighetens hus vil definitivt stå på ønskelisten dersom vi velger en tocampusløsning.
Jeg tror NTNU definitivt vil ha sjel, både i en én og tocampusvariant.
NTNUs styre har nå fått seg forelagt to alternativer, som begge innebærer campusutvikling og vil medføre en videre positiv utvikling av universitetet.
Jeg er ikke tilfreds med usikkerheten i noen av løsningene, men det er min overbevisning at det alternativet som har potensial til å oppnå mest for hele NTNU er det vi bør prøve muligheten av først. Det er utvikling av universitetet innenfor en campus.
Dersom det ikke er politisk og økonomisk mulig å realisere dette, må vi satse helhjertet på tocampusalternativet.
Uansett valg av alternativ, er jeg overbevist om at NTNU skal klare å utvikle seg og bli et universitet i toppklasse.
Torbjørn Digernes | 
