|
REKTOR MENER: Rektors tale ved festmøtet
(30.5.07, 20:28)
Et år er gått siden sist vi møttes for å feire våre nyslåtte doctores. Det har skjedd mye som det er verdt å feire. Et av høydepunktene var at NTNU og SINTEF fikk kontraktsansvar for 6 av 14 senter for forskningsdrevet innovasjon, og NTNU var med på ytterligere 4 senter som forsknings¬partner. Vi har i år kreert 251 doktorer, noe som er med god margin er rekord – toppåret tidligere var i fjor, med 217 doktorer.
 |
| ÆRESDOKTOR: David Embury (t.v.) ble utnevnt til æresdoktor på dagens festmøte. Foto Thor Nielsen. |
Vi har 10-20 forskningsgrupper som etter ulike typer eksterne evalueringer har fått bedømmelser som gjør at vi må kunne klassifisere dem som internasjonale spissmiljøer. Senter for hukommelsesbiologi er blant disse – de har publisert 10 artikler i Nature og Science siden de ble opprettet i 2002. Marianne Fyhn fra dette senteret fikk prisen for verdens beste doktoravhandling i nevrovitenskap. Dette senteret er utvilsomt blant verdens aller fremste miljø innenfor nevro¬vitenskap.
Vi har tatt mange nye initiativ på forskningsfronten. Vi posisjonerer oss aktivt for EUs 7. rammeprogram, så langt teller vi 77 søknader sendt til dette programmet – så krysser vi fingrene for at tilslagsandelen blir god. Internasjonaliserings¬arbeidet har nådd flere viktige milepæler gjennom avtaler og konkrete samarbeidsprosjekter. Samarbeidet med Kina har vært i særlig sterk utvikling.
Alt i alt har vi mye å glede oss over, men det er også noen ting vi gjerne skulle ha sett annerledes.
I den siste tildelingen av senter for fremragende forskning fikk for eksempel ikke NTNU fikk noe nytt senter. Vi hadde fire forskningsgrupper som nådde finalerunden i siste søknadsrunde på sentre for fremragende forskning. De fikk alle svært gode vurderinger. En av gruppene fikk høyeste score fra alle de tre fagfellene som vurderte den, likevel nådde den ikke opp til tildeling. Det betyr at vi må jobbe videre sørge for å støtte opp under våre gode forskningsgrupper, slik at de lykkes ved neste korsvei.
Men til sammen forteller dette noe om hvem NTNU er i sammen¬ligning med de andre universitetene i Norge. NTNU i samspill med SINTEF er betydelig sterkere enn de andre på forskning i nært samspill med næringslivet.
Det faktum at universiteter ikke er like, er en viktig erkjennelse.
I erklæringen fra årsmøtet i Den europeiske universitetsassosiasjonen i Lisboa i mars i år blir det uttrykt slik om mangfoldet i universitetssystemet:
”Universitetene erkjenner at å bevege seg fra et elite- til et massesystem i høyere utdanning betyr at det vil eksistere universiteter med forskjellige misjoner og styrker. Det krever et system av akademiske institusjoner med høyst ulike profiler, basert på respekt for ulike misjoner.”
Lisboa-erklæringen sier også noe om de nye forventningene til universitetene. Etter å ha konstatert at europeiske universiteter har bidratt til et sivilisert og tolerant samfunn, og forberedt unge mennesker til deres rolle i samfunns- og arbeidsliv sies det:
”Europa forventer nå at universitetene utøver en enda bredere rolle, som gjør at våre samfunn kan møte utfordringene i det 21. århundre. Klimaendring, energiutfordringer, økende levealder, rask teknologisk endring, økende gjensidig global avhengighet og økende økonomisk ulikhet både innenfor Europa og mellom Europa og andre kontinenter: alt dette krever undersøkelser, grunnleggende forskning, så vel som teknologisk og samfunnsmessig innovasjon som vil løse problemer etter hvert som de oppstår, og sikre økonomisk suksess kombinert med sosial stabilitet i mange forskjellige samfunn.”
EU-kommisjonen utstedte i mai i 2006 et kommuniké til Europa¬parlamentet - ”Delivering on the modernisation agenda for universities: Education, research and innovation.” Kommisjonen er der ganske kritisk til universitetenes evne til å møte disse utfordringene. Det påstås at potensialet til Europas universiteter ikke er godt utnyttet. Universitetene er for like, og dette forsterkes av nasjonale myndigheters politikk. Det pekes på at universitetene ikke er dyktige nok til utvikle og nyttiggjøre seg egne styrkeområder ut fra sine misjoner og forutsetninger.
 |
| ÅRETS DOKTORANDER, rektorat og dekaner foran. Foto Thor Nielsen. |
Om forskningen sies det: ”Universitetene må akseptere at forskning ikke lenger er en isolert aktivitet, og at vekten forskyves fra individuelle forskere til grupper og globale forskningsnettverk. Vitenskapelig problemer tenderer til å gå utover tradisjonelle disiplinstrukturer: spissforskning utføres i økende grad i grenseflaten mellom akademiske disipliner, eller i flerfaglige sammenhenger. Universitetenes forsknings¬omgivelser er mer konkurransepregede og globaliserte, og krever større samarbeid.”
Og, det konstateres at europeisk universiteter er kraftig underfinansierte både på utdanning og forskning sammenlignet med sine amerikanske kollegaer. Gapet dreier seg om ca 80 000 kr pr student pr år. Det anbefales at det skal være et mål for Europa innen ti år å bruke 2 % av BNP (med både offentlige og private kilder) på høyere utdanning.
Samtidig er det verdt å lytte til Jan Figel, EU-kommisjonær for utdanning og forskning. Han sa det slik på Lisboa-konferansen: ”Universiteter vil ikke lenger primært bli finansiert for det er eller det de kalles, men for hva de gjør, og hvor godt de gjør det.”
Dette representerer en god overgang til å se på vår nasjonale arena.
Forskningsmeldingen ”Vilje til forskning” satte nasjonale mål for forskningsinnsats, definerte en overordnet faglig og tematisk innretning på norsk forskning.
Øverst står målet om økning av forskningsinnsatsen til 3 % av BNP pr år, hvorav 1 % skal være offentlig finansiert og 2 % finansiert av næringslivet.
Det ble pekt på tre satsingsfelt:
Internasjonalisering
Styrke grunnforskningen – særlig innenfor matematisk-natur¬viten¬skapelige og teknologiske fag.
Forskningsbasert innovasjon og nyskaping
De tematiske områdene energi og miljø, mat hav og helse prioriteres, samt tre teknologiområder som er muliggjørende for nye løsninger:
informasjons- og kommunikasjonsteknologi
bioteknologi
material- og nanoteknologi
Det ble bebudet en økning av basisbevilgningene til forskningsinstituttene og en styrking av universitetenes og høyskolenes basisfinansiering knyttet til utdanninger i matematikk, naturvitenskap og teknologi,
Det har skjedd en god del positive ting i kjølvannet av forsknings¬meldingen. Satsingen på kvalitetstiltak gjennom sentre for fremragende forskning og yngre fremragende forskere, og på innovasjon gjennom sentre for forskningsdrevet innovasjon kan nevnes som positive.
Forskningsinstituttenes basisbevilgninger trappes opp, noe som er nødvendig for deres konkurransekraft internasjonalt.
NTNU har gjennom egne satsinger fulgt opp viktige intensjoner i meldingen.
Imidlertid er det også mangler i oppfølgingen av meldingen som gjør at effekten ikke blir så god som den burde ha blitt. Veksten er betydelig mindre enn planlagt, også på offentlig finansiering. Styrkingen av basisfinansieringen til universitetene på realfag og teknologi har helt uteblitt. Det har snarere gått andre veien. NTNU, med en hovedprofil innenfor disse fagene, har fått et kutt i basisbevilgning på nærmere 70 MNOK de siste 3 årene.
Dette er en kritisk for planen, som forutsetter sterk stimulans til økt forskning i næringslivet. Mangelen på satsing her fører til at universitetene står svakt rustet til å fylle sin rolle som leverandører av ny kunnskap og nye forskere, og å være attraktive samarbeidspartnere for næringsliv og internasjonale spissforskningsmiljøer. Forskningsinfrastrukturen – laboratorier og vitenskapelig utstyr - lider sterkt under dette. Mangelen på driftsmidler til forskning gjør i tillegg at effekten av en opptrapping av antall stipendiatstillinger til universitetene blir svakere enn den burde ha vært på disse fagområdene.
Det har nylig kommet en rapport fra NIFU STEP, bestilt av Kunnskaps¬departementet, som estimerer behovet for rekruttering av forskere. Et scenario som er undersøkt er oppfylling av 1 %-målet for offentlig finansiering innen 2020 – noe som i seg selv representerer en sterk reduksjon av ambisjonsnivået, som var å nå dette nivået innen 2010. Rapporten viser at for å nå dette målet må det finansieres 480 nye stipendiatstillinger pr år, og det er allerede en under¬dekning på ca 650 stillinger. Den viser også at det udekkede behovet ligger særlig innenfor realfaglig baserte fagfelt – matematisk-naturvitenskapelige, teknologiske, landbruk/fiskeri/veterinær, og medisin.
Det er meningsløst å ha en ambisiøse mål om opptrapping av forskning dersom man ikke satser på utdanning av forskere. Det er behov for en kraftig opptrapping av forskerutdanningen og tilhørende veilednings¬kapasitet.
Og denne satsingen må komme nå, forkant av en videre opptrapping av omfanget av forskning.
Et par ord om infrastrukturens betydning er på sin plass i denne sammenheng. Topp laboratorier trengs for å gjennomføre høykvalitets¬forskning. Det er en forutsetning for å tiltrekke oss de beste forskerne og de beste studentene, og å gi kandidatene relevant kompetanse i den internasjonale kunnskapsfronten.
Den bygningsmessige infrastrukturen er avgjørende for læringsmiljø og arbeidsmiljø, og samhandling internt og med eksterne samarbeidspartnere. NTNU tidligere i mai en ambisiøs campusplan som skal bidra til å utvikle disse elementene av universitetet. Realiseringen av campusplanen vil representere et kraftig løft for lærings- og arbeidsmiljø på Dragvoll¬campusen, og utvikle læringsmiljø og laboratorieinfrastruktur på Gløshaugen. Det tredje elementet er å utvikle samhandlingsarenaer internt, og med eksterne brukere. Å realisere denne campus¬planen blir viktig for å oppfylle ambisjonene i NTNUs strategiplan.
Så noen ord om utdanningsvirksomheten.
To viktige punkt i Lisboa-erklæringen er:
• Forbedre kvaliteten og effektiviteten i utdannings- og opplærings¬systemene i lys av nye krav til kunnskapssamfunnet og endrede læringsmønstre, og
• å åpne utdannings- og opplæringssystemene mot omverdenen for å fremme utdanning som svarer til behov i arbeidslivet og samfunnet.
For oss er det da hyggelig å registrere at våre studietilbud er til dels er meget etterspurt av studentene, og at NTNU har en veldig god søkning til sine studier.
Det nyeste tilbudet vårt, nanoteknologi, virket som en magnet på høyt kvalifiserte søkere. Det er også hyggelig å konstatere at andelen unge kvinner som søker seg til teknologistudiene ved NTNU øker markant. Det ser ut til at vi kan ha brutt en barriere på dette området.
Dette, sammen med den gode utviklingen av søkningen til HF og SV-fag siden årtusenskiftet gjør at NTNU framstår med etterspurte studietilbud over hele vårt fagfelt.
NTNU har de siste to årene økte primærsøkertallet med over 10 %, i en periode der de andre store universitetene har hatt nedgang.
I løpet av året som gikk fikk vi også ros av det statlige utvalget som evaluerer utdanningskvalitet i Norge - NOKUT - for den måten arbeidet med kvalitet i utdanningen har vært drevet ved NTNU, og vi er stolte over å si at den måten vi inkluderer studentene våre i styre og stell på fikk spesiell positiv oppmerksomhet.
Medisinstudiet ved NTNU kom ut på topp i studentenes vurdering av medisinerutdannelsene i Norge i Stud.mag. rapporten.
I likhet med andre universiteter har NTNU en utfordring i å nyttiggjøre seg kvinners kompetanse. Det er en betydelig ubalanse mellom kjønnene i vitenskapelige stillinger på stort sett alle områder, men sterkest innenfor teknologi og realfag. Dersom vi rekrutterer bare fra den ene halvparten av befolkningen, taper vi mye talent! Vi taper også det viktige bidrag som kvinnenes perspektiv kan gi på de problemstillinger vi bearbeider, og det fører til svakere samfunnsrelevans.
Derfor legger vi nå sterk vekt på å stimulere rekrutteringen av kvinner i til vitenskapelige stillinger på alle nivå, skape rollemodeller for yngre kvinnelige medarbeidere, og legge til rette for et arbeidsmiljø der kvinner trives og ønsker å være.
Det vil ta tid å bedre kjønnsbalansen, og det krever målbevisst arbeid. Dette arbeidet har vi fokus på.
Et forhold som er viktig for at universitetene skal kunne oppfylle sin rolle i å bidra til fornying er at vi tar vare på de immaterielle rettighetene fra forskningen vi utfører. I kunnskapssamfunnet er dette råvaren til å skape ny virksomhet. Endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven i 2003 kom for å skape bedre grunnlag for nyskaping basert på forskning.
Det er viktig at universitetene, på vegne av nasjonen, forvalter eierskapet til den immaterielle kapital vi skaper, fordi
det meste er skapt med offentlige midler
vi har behov for å sikre at vi kan fortsette forskning som bygger på tidligere resultater, uten at den blir blokkert av at andre har rettighetene til den
vi kan sikre at kunnskapen tas i bruk i bredest mulig utstrekning i samfunnet
Dette innebærer selvsagt at næringslivspartnere vi samarbeider med skal få beskyttede rettigheter til å utnytte kunnskap de har bidratt til å utvikle for egen virksomhet. Det lar seg gjøre innenfor et regime der universitetene forvalter rettighetene.
Det er behov for større bevissthet og mer kunnskap om disse spørsmålene i vår egen institusjon, og forøvrig i sektoren.
NTNU har tatt et initiativ for å bidra til dette både lokalt og nasjonalt. Vi håper det kan skape felles holdninger til hvordan vi som nasjon bør forvalte denne kapitalen.
NTNUs faglige profil gir oss muligheter til skape både unike studietilbud og unik forskning. Vi tar utfordringen som ligger i tenkningen fra Europa om å gjøre egenarten i vår misjon og fagprofil til vår styrke, og utvikle denne egenarten videre.
Jeg registrerer at det er utstrakt vilje til å gjøre det i våre fagmiljøer. Vår suksess vil avhenge av at vi utvikler våre disipliner slik at de bygger opp under hverandre. Det skal legge grunnen for god disiplinforskning innenfor de disipliner vi har behov for, og for utvikling av komplementær kunnskap som gjør at vi kan drive tverrfaglig forskning på samfunnsmessig viktige tematiske områder.
Vi er på god vei i denne retningen. I neste fase er det behov for å ha enda mer oppmerksomhet mot å utvikle tverrfaglig komplementaritet mellom våre fagmiljøer.
Det vil skape et enda mer relevant NTNU!
Takk for oppmerksomheten! | 
