REKTOR MENER:

Om navn, styring, særlovsselskap og EU (12.11.02)

Det er en stund siden rektor har latt høre fra seg i denne spalten. Har han ingen meninger lenger? Ingen saker han ønsker å diskutere offentlig? Hva holder han egentlig på med?

Eivind Hiis Hauge, Rektor

At jeg i denne sammenheng har vært taus lenge, erkjennes herved. Jeg må beskjemmet innrømme at Universitetsavisa er blitt atskillig fjernere etter at papirutgaven ble borte. Kanskje er det en overgangseffekt for meg personlig, kanskje et generasjonsfenomen, men sånn er det.

Her følger et første forsøk på oppretting etter lang taushet: Knappe kommentarer til et knippe saker.

Inntektfordelingsmodellen
Ledelsen er blitt utfordret på å klargjøre struktur og insentivledd i gjeldende inntektsfordelingsmodell. Insentiver kan umulig få effekt dersom de ikke er kommunisert og forstått. Sant nok! Men problemet er at den modellen som ble brukt for 2002, og som i alt vesentlig også legges til grunn for fordelingen i 2003, har erkjente og såpass grunnleggende svakheter at et arbeid med å revidere den ble startet sist mai.

Arbeidet er tilstrekkelig omfattende til at det ikke var mulig å sluttføre det med henblikk på bruk for 2003. For budsjettåret 2004 skal en klart forbedret (men selvsagt ikke "fullkommen"!) modell være plass. En målsetting med dette arbeidet er å gjøre skillet mellom politikk og mekanikk tydeligere, nettopp å klargjøre hvor insentivene ligger og i hvilke retninger de peker. Vi kommer tilbake til dette, foreløpig har det liten mening å gå i detaljer.

Sivilingeniør
Bare for å repetere det viktigste: Stortinget har fastsatt at gradsystemet heretter med meget få unntak skal være Bachelor/Master, som et skritt i retning av et felles europeisk system. Derved er også, pr. stortingsvedtak, bachelor og master blitt norske ord. Og den spesifikke gradsbetegnelsen som følger av dette er: "Master i (norsk betegnelse)".

Alt dette kan en mene mye om, men sånn er det. Institusjonene har fått rett til å velge norske betegnelser som spesifiserer gradene. For sivilingeniørutdanningen landet styret, etter en foregående diskusjon rundt alternativene "ingeniørvitenskap" og "teknologi", på gradsbetegnelsen "Master i teknologi". Det er viktig å ha én felles gradsbetegnelse for alle varianter av sivilingeniørutdanningen, for å markere at disse variantene har et felles fundament.

Departementet (UFD) fjernet også lovbeskyttelsen av yrkestittelen sivilingeniør (og tilsvarende for siviløkonom). Derved blir det meningsløst for NTNU, som utdanningsinstitusjon, å hekte "med rett til å bruke tittelen sivilingeniør" på gradsbetegnelsen. NTNU har ikke vært glad for på denne måten å bli fratatt en formell beskyttelse av en vel innarbeidet merkevare. Den enkle, nest beste løsningen på dette er at yrkesorganisasjonen NIF overtar forvaltningen av yrkestittelen, i forståelse med departementet og med NTNU. Vi er inne i en prosess for å klargjøre hvordan dette skal håndteres.

Så kan en selvsagt spørre: Burde ikke ledelsen ved NTNU, utover å gjøre sitt syn kjent, ført en drabelig kamp for sivilingeniørtittelens formelle status? Mulig det, men vi har rett og slett oppfattet en løsning med NIF som medspiller som god nok. Vi har rett og slett prioritert å bruke energien på andre arenaer.

Andre gradsbetegnelser
Men navneproblemene slutter ikke med avklaringen av strukturen "Master i teknologi" (med studieprogrammet spesifisert på neste linje i vitnemålet). Hva med alle andre varianter av Master og Bachelor? Her har fakultetene tenkt helt forskjellig. Skal hvert studieprogram lede til en mastergrad knyttet til selve studieprogrammets navn (SVTs forslag), eller skal mastergradsbetegnelsen være felles for mange studieprogram (HFs forslag), i analogi med "Master i teknologi"?

La meg tone flagg her: Studieprogram er i stadig utvikling, de kommer og går som følge av utviklingen i fag, i samfunn, i studentenes interesser. Gradsbetegnelsene burde være romsligere og mer permanente enn studieprogrammene! Men vi får se, dette blir ikke endelig avklart før i styremøtet i desember.

Instituttnavn
Navn og betegnelser skaper, erfaringsmessig, strid. Vi hadde en kronglete prosess frem til fastsettingen av de nye fakultetsnavnene, og det er ikke åpenbart at det settet av fakultetsnavn NTNU nå flagger, er det best tenkelige. Men den beslutningen er nylig tatt, og det er definitivt ikke min mening å yppe til omkamp på den arenaen.

Derimot har jeg et styrevedtak i ryggen på å mane til fornyet ettertanke knyttet til noen av de nye instituttnavnene. Utgangspunktet for en slik ny gjennomtenkning bør være: Navn skal først og fremst fungere utad, som enkle og gjenkjennelige merkelapper. Det kan derfor umulig være et krav at navnet gir full dekning av all den mangslungne faglighet instituttet omfatter. Og instituttnavnene bør være til å holde noenlunde klart fra hverandre, både innen et fakultet, og på tvers av fakultetsgrenser.

At et institutt har en klar egeninteresse av at navnet også rent språklig er godt, burde være åpenbart. På dette stadium kan jeg ikke annet enn å ønske lykke til med fornyet og ikke altfor innadvendt gjennomtenkning.

Særlovselskap
Som tidligere omtalt i Universitetsavisa har departementet utsatt spørsmålet om hvorvidt universitetene skal bli særlovselskap, eller eventuelt skal kunne søke om å bli det. Saken vil bli tatt opp igjen i sammenheng med ny lov om private universitet. Dette betyr anslagsvis to års utsettelse. Da er det ingen grunn til å ta en debatt om disse relativt kompliserte spørsmål i forkant, før det er presisert hva den alternative tilknytningsformen til "eieren", UFD, innebærer.

Utgangspunktet har så langt vært at NTNU (som det eneste av universitetene) i sin høringsuttalelse til Mjøsutvalgets innstilling var positiv. Dette innebærer i alle fall at NTNU er positiv til å få avklart en slik tilknytningsform, og det er mange gode grunner til å ønske seg det utvidete handlingsrom et særlovselskap sannsynligvis vil gi. Men dersom vi får valget, er vi selvsagt ikke bundet av vårt tidligere vedtak, gjort før ordningen var presist definert. Det er den fortsatt ikke.

Styring og ledelse
Når styring og ledelse likevel står på dagsordenen nå, er det innenfor rammen av den universitetsloven som i sin reviderte form er gjort gjeldende fra 1.juli i år. I gjeldende lov er fortsatt rektor leder for universitetets styre, og universitetsdirektørens status er uendret. Eventuelle endringer på nivå 1 er derfor bare mulig ved dispensasjoner fra nåværende lov, inntil særlovmodellen kommer på bordet.

Den eksplisitte utfordringen vi nå har fått fra departementet er knyttet til at den reviderte loven gir universitetene full frihet til å fastlegge sin struktur ut over dette, inkludert forhold knyttet til styring og ledelse. Vi forventes å tenke gjennom sentrale spørsmål som:

 FLERE INNLEGG AV REKTOR: