|
REKTOR MENER: Særlovselskap?
(8.12.02, 18:45) Tirsdag 3.desember arrangerte Forskerforbundet et åpent debattmøte på Dragvoll der temaet var fremtidig organisering av universitetene. Universitetsavisas utsendte rapporterte under den fengende overskriften "Mobiliser mot særlovselskap!"  |
Eivind Hiis Hauge,
Rektor |
At Forskerforbundets ledelse, med sitt ståsted, kjører hardt ut allerede nå (sånn for sikkerhets skyld) er deres privilegium. Mitt ståsted er et annet, og mitt håp er at vi som institusjon og som individer ikke går i skyttergravene før modellen er tydelig definert, slik at vi kan diskutere det som da faktisk foreligger. Dette er viktige spørsmål for NTNU, og de må underkastes nøkterne helhetsvurderinger, når helheten er kjent.
Det saken dreier seg om, er to alternative tilknytningsformer for universitetene til "eieren", representert ved departementet, UFD. Dagens ordning, slik den er definert i Universitets- og høgskoleloven, revidert sist juni, er kjent som "Forvatningsorgan med utvidete fullmakter". Alternativet er "Særlovselskap". Aksjeselskapsformen regnes som uaktuell.
Temaet for diskusjon i denne forbindelsen er ikke intern styring og ledelse. Den saken arbeides det med nå, og fakultetene vil få den til høring etter styremøtet 13.desember. Etter den reviderte loven, vedtatt i juni, har vi allerede full frihet til å bestemme intern styrings- og ledelsesstruktur, inkludert om instituttledere og/eller dekaner skal velges eller tilsettes. For disse viktige forhold er tilknytningsformen til UFD lite relevant. For samspillet med departementet, for styring og ledelse på øverste nivå, for sentrale økonomiske problemstillinger og for rammene rundt personalpolitikken vil derimot tilknytningsformen være viktig.
Regjeringens opprinnelige plan var å utarbeide en modell for særlovselskap og sende den på høring allerede i høst. Deretter skulle modellen behandles av Stortinget, og institusjonene skulle så få anledning til enkeltvis å søke særlovstatus. Nå har regjeringen kommet til at det er mer hensiktsmessig å behandle problemkomplekset sammen med ny lov om private høgskoler. Et lovutvalg som skal utarbeide et konkret forslag ble nedsatt fredag 6.desember, med frist september 2003. Høringsrunden høsten 2003 tenker en seg fulgt opp med en proposisjon på senvinteren 2004. Om universitetene etter dette opplegget selv vil få velge status, er foreløpig uklart.
Siden det er for tidlig å gå i detalj på konkrete punkter, foreløpig uspesifiserte, la meg i stedet bruke spalteplass på noen overordnete perspektiv. For det første: Det norske samfunn, ved de politiske styringsorganer og UFD, eier NTNU uansett tilknytningsform. Vi vil være helt avhengige av tilførsel av ressurser over statsbudsjettet uansett. I den forstand har universitetet aldri vært uavhengig og vil aldri bli det. Som sentral samfunnsinstitusjon er det liten grunn til å beklage seg over det. Der vi har en lovfestet uavhengighet, er i forhold til det faglige innholdet i vår forskning og undervisning. Den uavhengigheten har vi uansett.
Men vil ikke status som særlovselskap føre til en dramatisk økning av presset i retning av ekstern inntjening? Den muligheten foreligger selvsagt, men hvor nærliggende er den? Også i dag forventer departementet at vi skal generere betydelige eksterne inntekter, fra forskningsråd, næringsliv og forvaltning. Ingen urimelig forventning rettet mot et universitet som flagger samfunnsrelevans! Balansen mellom langsiktighet og kritisk uavhengighet på den ene side, og fruktbart arbeid med dagsaktuelle problemstillinger på den annen, må vi takle uansett tilknytningsform.
Hva kunne så fordelene tenkes å være ved å gå over til særlovselskap? På overskriftnivå, grovt sett to: Et ryddigere forhold til eieren, og et større handlingsrom for NTNU.
I dag er UFD både eier, bestiller, og den som regulerer virksomheten. Vår faglige frihet er lovfestet, men for øvrig kan UFD tenkes å blande seg inn i det meste, fra det overordnete og langt ned i detaljene. (At professor Bernt som jurist er uenig i denne tolkningen av dagens ordning, får stå på kontoen for faglige oppfatninger uten synlig gjennomslag i praksis.) Med dagens organisering kan statsråden, prinsipielt, stilles til ansvar for beslutninger tatt på instituttnivå. Ingen god situasjon, verken sett ovenfra eller nedenfra. I forhold til et særlovselskap vil rollene som eier, bestiller og regulerende myndighet kunne skilles. Og eieren vil ha én NTNU-adresse å henvende seg til: Styret. Erfaringene fra andre eksempler på "fristilling" viser at det tar tid før aktørene får et ryddig forhold til nye roller, men ryddigheten inntrer likevel etter en overgangsfase.
Som særlovselskap vil NTNU kunne få større handlingsrom. Blant annet ved at vi, i likhet med ansvarlige individer, får anledning til å ta opp lån og å sette penger på rentebærende konti. At disse mulighetene er avgjørende for omstillingsevnen, trenger vi ikke gå lenger enn til enkle privatøkonomiske erfaringer for å forstå. (At også universitetene må forholde seg til barske omstillingskrav hører til dagens realiteter. Den dramatiske opptrappingen av IKT-utdanningen er en fersk illustrasjon.) Men her er mange viktige forutsetninger fortsatt uavklarte. Dersom for eksempel Statsbygg skulle få gjennomslag for at NTNUs eiendomsmasse overføres til "Universitetsbygg AS", er en bunnplanke i særlovselskapet som selvstendig økonomisk enhet effektivt fjernet.
Som et foreløpig standpunkt vil jeg si: Bare dersom særlovselskapet fremtrer som en attraktiv ordning i forhold til økonomi og handlingsrom, er det verdt å diskutere andre aspekter ved tilknytningsformen.
Så langt tilknytningsformen. Slik jeg ser det er det to andre og viktige tema som tidsmessig ligger foran i løypa. Først intern styring og ledelse, som etter høringsrunden er tenkt avklart i styremøtet 11.februar 2003. Og dernest en klargjøring av våre faglige strategier, slik at de blir gjennomgående. Prosessen er krevende og forutsetter en forpliktende strategisk dialog mellom NTNUs tre nivåer. Rammene for prosessen skal diskuteres på Røros-seminaret i begynnelsen av februar. Når rammene er avklart, blir det instituttenes og fakultetenes oppgave å spille inn faglighet, sett i et strategisk perspektiv. Uten vettuge og tydelige signaler nedenfra vil NTNUs styre vanskelig kunne danne seg virkelighetsnær oversikt. Igjen: Forpliktende strategisk dialog er overskriften!
Det blir neppe kjedelig fremover.
| 
