|
REKTOR MENER: Styrevedtaket 11.februar
(16.2.03, 20:31) NTNUs styre behandlet styring og ledelse i sitt siste møte, og gjorde et betinget vedtak. Når vedtaket ble gjort betinget, har det sammenheng med at utfyllende "detaljer" er viktige. Styret er ikke klar til å ta en endelig beslutning før flere forhold er avklart. Jeg går likevel ut fra at rammeverket i det betingete vedtaket blir stående.  |
Eivind Hiis Hauge,
Rektor |
Hva innebærer så det betingete rammevedtaket? Raskt oppsummert: Enhetlig ledelse innføres på fakultetsnivå, og søknad til departementet om en tilsvarende prøveordning på nivå én vurderes. Rektor og dekaner blir åremålstilsatt, instituttledere valgt. Fakultetsstyrene fjernes og erstattes av fakultetsråd. Instituttstyrene nedlegges og behovet for instituttråd vurderes på fakultetsnivå.
Vedtaket er delvis i tråd med, delvis i strid med, dominerende oppfatninger i organisasjonen, slik høringsrunden avdekket dem. Dette er i og for seg som en måtte vente: Det er styrets privilegium og ansvar å ta beslutningene etter å ha veid argumenter og innspill og sett dem i lys av egne erfaringer.
Men når dette er sagt, har jeg ingen problemer med å forstå at mange oppfatter styrets vedtak som bekymringsfullt. Vedtaket modifiserer eller fjerner ordninger som mange har oppfattet som garantier for medvirkning. La meg derfor gjenta og understreke noe av det jeg har sagt under hele høringsrunden:
Universitetsledere (på alle nivå) må ta som utgangspunkt at det meste av toppkompetansen i organisasjonen befinner seg på grunnivå.
Universitetsledere er derfor minst like avhengige av legitimitet i enheten de skal lede, som ledere i andre kunnskapsbedrifter.
I viktige prosesser er det et helt sentralt lederansvar å sørge for medvirkning av lærere, andre ansatte og studenter ved enheten. Å legge opp til gode medvirkningsprosesser er krevende. Formell medvirkning er ikke i seg selv svaret.
Uavhengig av formell struktur er det avgjørende for NTNU fremover at vi sammen bidrar til utviklingen av en god lederkultur. Vi starter på ingen måte tomhendt, men mye er ennå ugjort. Når det eksempelvis gjelder personalpolitikk og oppfølging har NTNU, som helhet betraktet, et forbedringspotensial.
Igjen: Formell struktur er viktig nok, men kulturutvikling er viktigere. Alle har et ansvar for å bidra her, men særlig ligger dette ansvaret på ledelsen selv.
Et grunnleggende trekk ved universitetskulturen ligger fast, slik det er uttrykt i NTNUs overordnete strategi: "Bevare og utvikle den særegne universitetstradisjon med en demokratisk og frimodig atmosfære".
La meg spesielt kommentere vedtaket om at fakultetsstyrene skal erstattes av råd. Høringsinstansene var svært skeptiske til dette, og slik jeg oppfatter dem, i hovedsak ut fra bilde:
1.Fakultetsstyrene har, som i hovedsak valgte organ, fremstått som garantister for medbestemmelse.
2.Det kan bli vanskelig å rekruttere interessante eksterne medlemmer til råd uten formell beslutningsmyndighet.
3.Et råd vil uansett, nettopp fordi det ikke har formell beslutningsmyndighet, forvitre over tid.
Punkt 1 er kommentert ovenfor. Når det gjelder de to neste punktene, blir det viktig i utformingen av mandat og prosedyrer å gjøre rådets agenda så interessant både for eksterne og interne medlemmer at rådet får den betydning det bør ha. Det finnes selvsagt eksempler på råd med tvilsom tyngde, men det er ingen almen erfaring at ethvert råd er irrelevant. Vi er avhengige av innsiktsfulle og initiativrike fakultetsråd med tung ekstern deltakelse. Vil vi dette, får vi det til. Og uten at dekanenes lederansvar forkludres.
Til slutt: Alle vanskelige veivalg tas under usikkerhet. I utgangspunktet er det sjelden åpenbart at en viktig beslutning er riktig eller gal. Da blir ledelsens utfordring å fremme en utvikling som fører til at beslutningen i ettertid, for de fleste, fremstår som riktig. For å ta et nærliggende eksempel: Da Stortinget en kveldstime vinteren 1995 besluttet å opprette NTNU i sin nåværende form, var beslutningen svært kontroversiell. Garantier for at beslutningen ville føre til en god utvikling forelå definitivt ikke. Det er til Emil Spjøtvolls og hans nærmeste medarbeideres uvisnelige heder at de ledet utviklingen inn på et godt og fruktbart spor. Svært mye positivt har skjedd siden NTNUs fødsel, og mange deler æren for det. NTNU i dag står vesentlig sterkere enn Universitetet i Trondheim gjorde i 1995. Det er i alle fall jeg overbevist om, og jeg er ikke alene om det!
Beslutningene om styring og ledelse vi her har drøftet, har neppe så omfattende konsekvenser som Stortingets vedtak i 1995. Men oppgaven på oppfølgingssiden er tilsvarende. NTNU skal videreutvikle ledelsen på alle nivå, med god medvirkning, faglig tyngde og evne til raskt å gripe fremtidsrettede muligheter. Sammen skal vi sørge for at resultatet blir bra!
| 
