|
REKTOR MENER: Styrevedtaket 1.april, i perspektiv
(7.4.03, 19:56) NTNUs styre fulgte i møtet 1.april opp tidligere vedtak om styring og ledelse. Det betingete rammevedtaket av 11.februar ble utfylt med viktige detaljer. Forutsetningen for søknad til departementet om å få innføre enhetlig ledelse på nivå 1 ble presisert: Styret står enstemmig bak en styresammensetning der ingen gruppe har flertall alene.  |
| Rektor Eivind Hiis Hauge. |
Noen kommentarer knyttet til dette poenget; Høgskolen i Østfold har tidligere søkt om dispensasjon fra gjeldende universitetslov for å kunne innføre enhetlig ledelse på nivå 1. Svaret fra departementet var et betinget ja, under forutsetning av at styret fikk eksternt styreflertall. Høgskolen ønsket imidlertid ikke en slik styresammensetning, og ambisjonen om enhetlig ledelse på toppnivå ble derved oppgitt.
NTNU står ikke alene
Er det da noe poeng i at NTNU søker om dispensasjon med en forutsetning UFD i utgangspunktet er negativ til? Styret mener ja: Det erkjennes at det finnes en formell argumentasjonsrekke som konkluderer med at styret bør ha et flertall oppnevnt av UFD. Men argumentene kan også balanseres annerledes, med større vekt på kontinuitet, kulturutvikling og grunnleggende tillit til alle grupper som sammen har ansvaret for universitetets utvikling. At NTNU ikke står alene om dette utgangspunktet, er Høgskolen i Østfold sånn sett et eksempel på. Dersom UFD likevel ikke skulle la seg overbevise, må saken tilbake til NTNUs styre.
De øvrige punktene i styrets vedtak er utfyllinger av det rammevedtaket som ble gjort sist. Åremålsstillingene som rektor og som dekan blir utlyst eksternt, men selvsagt med åpning for interne søkere. Det er ikke aktuelt å rokke ved nylig valgte instituttledere. Fakultetsrådenes sammensetning er spesifisert, og deres arbeidsområde kort skissert som hovedfordeling av ressurser, strategi og oppfølging. Dette er helt sentrale tema som burde virke rekrutterende både for interne og eksterne kandidater til rådene. I tillegg er sammensetningen av fakultetenes tilsettingsråd gitt. Nyordningen settes i gang som et prøveprosjekt for fire år fra kommende årsskifte, dersom departementet gir dispensasjon for nivå 1 i tråd med vårt styrevedtak.
Mye har endret seg
16.februar
skrev jeg en kommentar i Universitetsavisa til rammevedtaket av 12.februar. Kommentarene har fortsatt gyldighet, og jeg skal ikke gjenta dem her.
La meg i stedet ta et skritt tilbake og raskt skissere universitetets situasjon i dagens samfunn, slik jeg ser den.
Det er allerede ganske lenge siden universitetene var utdanningsinstitusjoner for en liten embetsmannselite, eller for et smalt elitesjikt til profesjoner, som lege eller sivilingeniør. Vi utdanner fortsatt til profesjoner, men på langt bredere basis. I dagens virkelighet er universitetene mangslungne organisasjoner i nær kontakt med en rekke samfunnssektorer. Og det store studenttallet vi i dag tar hånd om har legitime krav på oppfølging. Dessuten: Vi forsker på at mangfold av fagfelt. Og det er i alle fall tre gode grunner til at universitetene skal drive forskning.
(1) Erfaringen viser at utdanning på høyt nivå krever forankring i forskning dersom den ikke skal forvitre over tid.
(2) Universitetets relative uavhengighet skal sikre et friområde for kritisk refleksjon rundt verdier og det som truer dem, helt fra felt som kultur- og samfunnsutvikling til legemidler og betongkonstruksjoner.
(3) Universitetsforskningen skal bidra med nye innsikter og med forskningsresultater av direkte eller indirekte nytteverdi.
At de to siste begrunnelsene kan komme i konflikt, spesielt dersom ekstern finansiering svekker universitetets uavhengighet, er det ingen grunn til å stikke under stol. Men i alle livets forhold må verdiene knyttet til samspill og til uavhengighet balanseres. Vi må ha den selvtillit at universitetet er i stand til å håndtere den balansen. Vi har fått et tydelig oppdrag av Stortinget i forbindelse med ny lov om eierrettigheter. Det oppdraget tar vi på alvor! Men det må selvsagt balanseres mot åpenhet som en helt grunnleggende verdi for universitetene. Åpen kommunikasjon i det internasjonale forskersamfunnet er og blir universitetets primære kvalitetssikringssystem.
Presses fra flere kanter
I dag er universitetene under press fra flere kanter. Samfunnet stiller store ressurser til vår disposisjon og er rimeligvis opptatt av at ressursene blir effektivt brukt, og etter hensikten. Vi har ganske så stor frihet til å styre egen virksomhet, både på utdannings- og forskningssiden. Men samfunnet forventer også at vi skal bidra til løsning av identifiserte samfunnsproblemer. Vi må snekre utdanninger med fagprofiler som etterspørres. Og vi forventes å jobbe med problemstillinger på tvers av tradisjonelle disiplingrenser.
Alt dette må vi forholde oss til i en stadig åpnere konkurranse på den globale arena. Det er all grunn til å tro at kvalitets- og omstillingskravene til universitetene vil skjerpes i tiden fremover. Det vi velger å gjøre, må gjøres førsteklasses. Utdanningene vi tar ansvaret for må være på høyde med de beste som tilbys. Og våre forskningsmiljø må være synlige og anerkjente i det internasjonale forskersamfunn.
Ikke angrep på grunnleggende verdier
Det er dette som er bakteppet for debatten om styrings- og ledelsesproblematikken. Noen av skeptikerne argumenterer som om endringene er, og er ment som, angrep på grunnleggende universitetsverdier. Det er de definitivt ikke! Men om verdiene ligger fast, betyr ikke det at universitetets nåværende måte å håndtere styrings- og ledelsesproblematikken på er den eneste og best tenkelige. Målet er at universitetet som organisasjon, med de grunnleggende universitetsverdiene på plass, får en enklest mulig grunnstruktur med tydelig ansvarsplassering, slik at de utfordringene vi står overfor kan takles best mulig.
Inntil videre avventer vi departementets svar.
Og konsentrerer oss, foreløpig på institutt- og fakultetsnivå, om faglig strategitenkning. Både for det enkelte fagmiljø og for institusjonen som helhet er evnen til å se fremover avgjørende for suksess.
Lykke til!
| 
